Chefsgaarden.no

Highland cattle

Highland Cattle er en primitiv skotsk kjøttrase.  I århundrer  har disse dyrene levd i flokker i fjellområdene og på øyene i Skottland. Her er vegetasjonen karrig og klimaet fuktig og forblåst.

Skotsk høylandsfe, eller Highland Cattle er en gammel ku rase som har sine røtter i den gamle nordiske uroksen.

Historieforskere mener det var vikingene som brakte feet over til Skottland.

Høylandsfeet ga den gang kjøtt og melk til de små bondesamfunnene.

Pelsen ble den gang klippet, og det ble laget varme klær som gensere, luer og sokker.

De første dyrene kom tilbake til Norge i 1995 og det er i dag registrert ca 2000 dyr av denne rasen i Norge.

Kuene får 1 kalv i året og er ferdig utvokst når de er 4 år gamle.

Da veier en ku ca 600 kg og en okse 850 til 1100 kg.

Fordi man har unngått innkryssing er denne unike rasen bevart. Samtidig har avelsarbeidet tatt sikte på god tilvekst. Rasen er nå en kjøttprodusent å regne med,  særlig under tøffe, klimatiske forhold, og med begrenset for tilgang.

Først for ca 100 år siden, i 1884, ble The Highland Cattle Society grunnlagt eg med dette skjøt den planmessige avelen fart. Utvelgelsen av avlsdyr foregår også den dag i dag etter denne rase standarden som er utarbeidet av The Highland Cattle Society. I avlsarbeidet tas det sikte på å bevare rasens naturlige fortrinn og det er ikke noe mål i seg selv å framskaffe størst mulig dyr.

Highland Cattle vekker oppsikt med sitt orginale og vakre utseende, men det er selvfølgelig andre egenskaper som gjør den til en aktuell kjøttprodusent:

-  Hardførhet.

- God helse.

- Rolig og avbalansert lynne.

- Lette kalvinger.

- Høylandsfeet er kjent for det marmorerte fine kjøttet pga. dyrenes evne til å ta til seg all mulig slags føde, slik som gress, urter, blader kvister, blåbærlyng osv.

Rasen er ypperlig landskapspleier. På grunn av at den ikke er av den tyngste, blir den til og med, med godt resultat, brukt til å holde uønsket vegetasjon nede i nyplantinger i skogen. I forhold til tyngre raser greier den seg godt på mer karrig beite for eksempel høyt til fjells.  Rasen har i stor grad  godt og bevart naturlige instinkter, og dette gir seg utslag i gode moregenskaper og sannsynligvis god evne til å forsvare seg mot rovdyr.

Kyrne er produksjonsdyktige opp i høy levealder og det hører ikke med til sjeldenheten at de fremdeles gir kalv når de runder 20 år.

Den lange kraftige pelsen og den ekstra tykke huden gjør at den trives ute året rundt. Disse egenskapene samlet gjør den godt egnet til ekstentive og økologiske driftsformer.

Vi kan tilby produkter fra vår Grasfed høylandsfe besetning. Dyr som får lov til å leve i pakt med naturen året rundt.

Kasjmirgeit

Norsk Kasjmirgeit er en forholdsvis ny geiterase i Norge. Kasjmirgeita kommer opprinnelig fra Kashmir, Tibet og Bukhara i Usbekistan. Rasen ble importert til Norge i 1993 fra New Zealand. Disse geitene ble starten på den norske kasjmirgeita. Seinere er det importert sæd fra både England og Skottland for å unngå innavl. Norsk Kasjmirgeit er nok litt mindre enn den norske mjølkegeita. Hanndyr veier mellom 40 og 55 kg, hunndyr mellom 35 og 45 kg.De har oftest horn som vrir seg utover og ører som henger mer eller mindre ned. Pelsen varierer ganske mye fra dyr til dyr, men den er jevnt over kortere i ragget. Bunnulla er den ettertraktede kasjmirulla som ligger helt i toppsjiktet av fine, tynne fiber. For å få god ull til garn var hvite geiter de som det blei avla på, men på grunn av interesse for fine skinn ser det ut til at farga dyr er vel så populære i dag. De har også en god helsestatus.

Landskapspleier

Landskapspleie har alltid vært en viktig del av kasjmirgeitas virke. Det finnes rundt om I landet flere prosjekter hvor kasjmirgeiter brukes for å åpne landskapet og å vedlikeholde kulturlandskapet.

Geitene klarer å holde gjenngroing unna. De er ypperlige landskapspleiere! Med litt hjelp med felling av trær klarer de også å reversere gjengroing. For å effektivt stoppe gjengroing må geitene gjerdes inne slik at beitetrykket opprettholdes. De bør også gå på samme området flere år for å holde det pent. Vårt vakre kulturlandskap er ikke resultatet av skippertak, men årlig beiting.

Menyen til geitene kan bestå av en stor del trær. Mer enn 50% av foropptaket kan bestå av lauv, busker, nåler og bark av bartrær og lyng. Kratt som vier og einer er de spesielt glad I! Av den grunn er kasjmirgeiter en bedre landskapspleier enn sauen som beiter mer gras og urter.